Sammensatte ord: Bilde + bilde = ett nytt ord

Åtte rader nedover arket, og hver rad er et lite regnestykke: et bilde, et plusstegn, et bilde til, et likhetstegn og en skrivelinje. En bok pluss en hylle. En rosa kule pluss en fisk. Gress pluss en jente som hopper. En vask pluss en bjørn. En fot pluss en ball. En ostebit pluss et kakestykke. En vannflaske pluss en melon. En regnsky pluss en frakk. Barnet sier navnet på de to bildene, sier ordene etter hverandre og skriver det nye ordet på linja: bokhylle, kulefisk, gresshoppe, vaskebjørn, fotball, ostekake, vannmelon, regnfrakk. Ingen ord er trykt på siden, bare bilder, så stavemåten til begge delene kommer fra barnet på 3. trinn. Sammensatte ord er grunnsiden i familien.

To ord blir ett nytt ord med en ny betydning – det er hele leksa, og bildene gjør den synlig på en måte en ordliste ikke kan. En vaskebjørn er verken en vask eller en bjørn; en gresshoppe hopper i gresset, men er ikke gress. Å si de to navnene og så dra dem sammen lar barnet høre det sammensatte ordet som ett ord med ett trykk, og å skrive det uten mellomrom er den skrivevanen 3. trinn skal ha på plass – særlig i norsk, der særskriving av sammensatte ord er en klassisk feil. To av radene, vaskebjørn og ostekake, får en binde-e som barnet må høre selv. Læreren ser etter et barn som skriver de to ordene med luft imellom, og spør om det er én ting eller to; bildet svarer. LK20 nevner nettopp sammensatte ord i norskfaget på småtrinnet.

Arket får plass på ett A4 med åtte fulle skrivelinjer. Den enkleste utgaven i samme fil har seks rader og orddelene som hjelp; den vanskeligste har ti rader og mindre bilder. Siden del opp det sammensatte ordet kjører den samme ideen baklengs – hele ordet er trykt og barnet markerer hvor det deles – og orddetektiven blander ekte sammensatte ord med ord som bare ser lange ut. Binde-e-siden tar for seg akkurat bokstaven mellom delene.