Trekkposen

Om dette verktøyet

Trekkposen er en lukket pose på storskjermen, og ingen får se oppi – heller ikke du, hvis du åpner en ferdig pose. Under posen ligger seks fargede brikker fordelt på tre hyller: dette tror vi er i posen, ikke bestemt ennå, dette tror vi ikke er i posen. Elevene trykker brikkene fram og tilbake mellom hyllene og argumenterer høyt. Ved siden av venter raden – tomme ruter som fylles etter hvert. På selve materiellet står det ikke ett eneste ord, ikke et tall og ikke en etikett, så en elev som ennå ikke leser, kan ta hele turen selv.

Ideen er én, og den er vanskelig: samme årsak gir to ulike bilder. I det øyeblikket den første brikken trekkes, fryser det klassen har sagt, og det kan ikke endres etterpå – så det står der fremdeles, uendret, når posen til slutt åpnes og det virkelige innholdet legger seg ved siden av gjetningen. Hvert trekk blir liggende i raden, og brikken går rett tilbake i posen, så innholdet er det samme hele veien. Og når en elev sier at det ikke finnes grønne der inne, er det ikke en voksen som svarer: det er en grønn brikke som dukker opp i raden.

En stoffpose på gulvet kan ikke kjøres om igjen på samme måte: med en gang du rister den, er det et nytt forsøk, og ingen kan kontrollere at akkurat de samme brikkene lå der. En ferdig presentasjon hjelper heller ikke, for da er runde to skrevet på forhånd, og elevene merker det med en gang. Her kjører du den samme posen en gang til, uten at noe er endret, og den andre raden legger seg under den første, rute for rute. De stemmer ikke overens. Ingenting blir visket ut underveis, og verktøyet setter verken hake eller kryss – det teller ikke poeng, tar ikke tid og sier aldri på forhånd hvordan det kommer til å gå.

Hele apparatet er gratis og blir det: posen, gjetningen på de tre hyllene, trekkingen, raden, å åpne posen til slutt, å fylle din egen pose og åtte ferdige poser du kan starte med i morgen. Lærerabonnementet legger til en ny runde med den samme posen, den lange raden på førti trekk, bildebrikker i stedet for former – frukt, kjøretøy, dyr – rundt hundre og tjue ferdige poser og utskrift av raden, så klassen kan jobbe videre med den på pulten.

Slik bruker du det i klassen

• Fyll posen selv, eller velg en ferdig pose — og vend skjermen bort mens du gjør det. Lukk posen før klassen ser noe. Poenget faller sammen hvis noen aner hva som ligger der, deg selv inkludert.
• Ta gjettingen først, uten hastverk. Flytt brikkene mellom de tre hyllene mens elevene argumenterer, og la uenighet bli stående — hylla «ikke bestemt ennå» er ikke en parkeringsplass, den er et ærlig svar for seksåringer.
• Få klassen til å si gjettet høyt før noe som helst trekkes: «vi tror det ligger flere runde enn trekantede der, og ingen stjerner». Gjenta det tilbake til dem, og skriv det gjerne på tavla ved siden av skjermen. Dette er det eneste steget du ikke kan ta igjen senere — gjettet låser seg i det første trekket faller, og da står det der uendret helt til posen åpnes.
• Trekk én om gangen, og la elevene trykke etter tur. Si høyt hver gang at brikken går rett tilbake i posen etter at den er notert i rekka: posen er akkurat den samme før og etter hvert trekk. Elevene tar ikke den delen av seg selv, og hele resten av samtalen henger på den.
• Trekk fra den samme posen en gang til når rekka er full. Den nye rekka legger seg under den første, og de er ikke like. Still det eneste spørsmålet som betyr noe her: samme pose, samme framgangsmåte — hvorfor ble bildet ulikt? La elevene svare hverandre før du sier noe.
• Åpne posen helt til slutt, med det frosne gjettet ved siden av. Ikke gjør åpningen til en oppsummering av hvem som tenkte hva; verktøyet merker ingenting, og du skal la være å gjøre det manuelt. Spør heller: hva i de to rekkene kunne fått oss til å tro dette før vi åpnet, og hva ville vi trengt for å bli sikrere?

Ideer til klasserommet

• 1. trinn, figurjakt med to slag: legg bare sirkler og trekanter i posen, mange av det ene og få av det andre. Elevene gjetter hvilken det er flest av, dere trekker, og rekka svarer dem uten at du sier et ord. Brikkenavnene i skjermleseren er de samme figurordene de møter i geometri på 1. trinn, så språket henger sammen på tvers av timene.
• 3. trinn, statistikk etter LK20: rekka ER innsamlede data. La elevene overføre den fra skjermen til tellestreker, tabell og søylediagram på papir, akkurat slik kompetansemålet på 3. trinn ber om, og la dem så snakke om hva diagrammet forteller. Merk at LK20 ikke gir tilfeldighet noe eget kompetansemål på 1.–3. trinn — det kommer først i 5. trinn, der elevene skal argumentere for om noe er tilfeldig eller ikke. På småtrinnet er dette derfor datainnsamling og muntlig utforsking, ikke et tema som skal konkluderes. Ikke press elevene mot et fasitsvar de ikke har verktøy for ennå; la posen produsere data og la samtalen være åpen.
• To poser som ser like ut: kjør pose A én dag og pose B dagen etter, uten å si hvilken som er hvilken. Elevene har bare de to rekkene å bygge på når de skal si om posene er like eller ulike. Dette er den beste inngangen jeg har til å få fram at én rekke er for lite å bygge en påstand på — de oppdager det selv, i stedet for at læreren sier det.
• 2. trinn, påstanden som blir besvart av materialet: når en elev sier «det finnes ingen grønne der», la påstanden stå og fortsett å trekke. Hvis en grønn dukker opp i rekka, er det posen som svarer, ikke du. Hvis ingen dukker opp, har dere fortsatt ingen konklusjon — og det er en langt mer nyttig oppdagelse enn en voksen som retter. Bruk formuleringen «vi har ikke sett noen ennå» i stedet for en dom.
• Språk og begrunnelse, hele småtrinnet: hyllene fungerer som setningsstartere — «vi tror … fordi …» og «jeg flytter den fordi …». Her øver elevene muntlig begrunnelse i matematikk, som er en ferdighet vi sjelden får trent på lavt trinn. Fordi det ikke står ett eneste ord på selve flaten, kan nyankomne elever og elever som ikke leser ennå ta full tur på tavla på lik linje med de andre; jeg bruker den bevisst i grupper med stor språklig spredning.